Rask karriere
Terroråret 1794 rykket Jean Bernadotte oppover rangstigen med rekordfart. I januar fikk han offisielt tittelen kaptein.I februar ble han bataljonssjef, i april sjef for en halvbrigade, i praksis oberst, i juni brigadegeneral og i oktober divisjonsgeneral. Trettien år gammel hadde han nådd toppen av rangstigen i datidens hær. Nå var han en av landets toppfigurer, en man måtte regne med. De raske forfremmelsene skjedde ute i felten. I den ene rapporten etter den andre til nasjonalkonventet ble Bernadottes mot og lederegenskaper i dramatiske situasjoner fremhevet.

Den nye svenske prinsessen
Désirée skulle kalles Desideria,som av uvisse grunner ble oppfattet som mer svenskklingende.Hun lærte seg bare noen få svenske ord, og hun snakket fransk med en sterk Marseille-aksent. Den første tiden bodde Désirée og Karl Johan på Haga slott. Der kunne hun i de få timene med dagslys i vintermånedene forferdet skue ut over den isbelagte Brunnsviken og snøen i slottsparken. Noe annet var det ikke å se på.

Den første reisen til Christiania
Om kvelden den 9. november 1814 gjorde Karl Johan sitt inntog i Christiania. Med seg hadde han sønnen Oscar og den første svenske stattholderen i Norge, Hans Henric von Essen, en gammel adelsmann fra Gustavs dager, som så ned på det meste i Norge, inkludert landets innbyggere. I et brev til hustruen forteller han om «dette mørke og ville folket».
Dagen etter møtte Karl Johan og Oscar Stortinget, som i mangel av egne lokaler leide Katedralskolens festsal i Dronningens gate. Karl Johan holdt talen på fransk, og Oscar oversatte til svensk. Den 11. november ble den første norske regjeringen i unionen oppnevnt med grev Herman Wedel-Jarlsberg som sjef. Norsk statsminister i Stockholm ble Wedels svigerfar, Peder Anker. Magnus Brahe syntes stortingsmøtene var en sann lidelse. «Dette fordømte Stortinget er laget for å plage oss,» skrev han til sin mor og far.
Karl Johan og følget hans ble værende flere uker i Christiania, der de politiske sammenkomstene av og til ble avbrutt av ball og middager. Men Magnus Brahe var ikke imponert – han betraktet alt norsk med en ytterst nedlatende mine."Denne nasjonen er ikke så dyktig og lojal som man har skrytt så mye av. Det er en bra nasjon på bunnen, men tilbakestående og skadet etter påvirkning fra de usle danskene.»